Siden sist har vi dratt fra Hội An til Nha Trang, videre til Da Lat i fjellene og endt opp i Ho Cho Minh-byen/Saigon.
Fra Hội an tok vi nattbussen til Nha Trang. Dette var første (og eneste) nattbuss vi har tatt til nå. Til å begynne med virka alt veldig greit. Bussen hadde to midtganger og tre rader med seter. Hver rad hadde to seter i høyden og setene var mulige å legge ganske langt ned og minnet litt om solstoler, men med seterygger. Heldigvis er ingen av oss veldig lange, og selv om beina nådde kanten, slapp jeg å bøye knærne. Til å begynne med stod vietnamesisk tv på ganske høyt men dette blei skrudd av og på tross av noen litt lange meningsløse pauser hadde vi det fint i hver vår underkøye. Dessverre hadde sjåføren og konduktøren et lite opplegg som sikkert er vanlig på bussene, slik at de kunne plusse på lønna noe. Midtgangene stod jo ledige så disse blei fyllt opp med passasjerer. Dermed blei turen noe mer sild i tønne enn beregna, liggende i midten av fem passasjerer. Heldigvis kom vi til slutt fram til Nha Trang med noen timer søvn og blei møtt av soloppgang på stranda.
Nha Trang er en ganske stor kystby,med fine strender og ganske mange turister. Vi koste oss både på stranda og på sightseeing til katedralen (overraskende nok), en pagode med en kjempebuddha og et fantastisk fotogalleri med svart-hvittbilder av Vietnams mest kjente fotograf, Long Thanh. Alle bildene viste sider ved vietnamesisk dagligliv, enten det var to søstre under felles paraply i pøsregn eller arbeid i saltmarker. Vi blei begge ganske inspirerte, selv om det dessverre ikke er så lett som det kanskje ser ut å ta bilder.. Særlig er det vanskelig å ta bilde av mennesker. Vi vil ikke ta bilder uten å spørre, og når vi ikke spør blir det ikke så mange bilder:)
Den siste dagen i Nha Trang dro vi til en fornøyelsespark litt utafor byen, der vi kjørte berg- og dalbane og husker. Huskene viste seg å vare lengre og være mer kvalmende enn vi huska;), men det er vel bare vi som begynner å bli for gamle. Jeg testa også ut en del av skliene, men endte med tre forskjellige sår etter tre forskjellige sklier (noe som nok beviser "for gammel"-teorien). Til gjengjeld koste vi oss langs den falske "kanalen" og i spillehallen.
Da Lat var en ålreit liten fjellby. Den var franskmennenes feriested fra varmen i Saigon og mye av arkitekturen minnet mer om alpelandsbyer enn vietnamesiske kystbyer. Særlig de bratte takene ment for å ta unna snø var interessante i en by som holder omtrent 20 grader konstant året rundt. I både Nha Trang og Da Lat regna det på omtrent samme tidspunkt hver dag. I to tre tida begynte skurene som heldigvis ikke var altfor plagsomme i varmen. Her i Saigon har det ikke regna enda, men med godt over tretti grader hadde det kanskje ikke gjort noe.
Da Lat hadde ikke altfor mange sights utover å være en veldig behagelig by med deilig vær. Hotellet vi bodde på var fantastisk med veldig hyggelig personale og fine rom. Vi dro til Bao Dais sommerpalass (hus). Bao Dai var den siste av franskmennenes "keisere" uten reell makt, og sommerhuset var ekstremt moderne etter 1930(?)-tallets krav med blant annet en "enmannsinfrarødbadstu" som så mer ut som et torturinstrument enn noe annet.. I tillegg til bao dais palass besøkte vi det såkalte Crazy House. Dette var et hus bygd (og under bygging) av en vietnamesisk arkitekt tydelig inspirert av Gaudi. Husene minnet om trær og selv om materialet var mur var de bygd så de virket organiske mye på samme måte som Gaudis bygninger i Barcelona.
Her i Ho Chi Minh-byen har vi gått en del rundt i byen og besøkt blant annet kunstmuseum, gjenforeningspalasset (presidentpalasset i Sør-Vietnam) og hovedpostkontoret (flott bygg bygd av franskmennene på 1800-tallet). I morra drar vi ut av byen til Cu Chi-tunnelene og Cao Dai-religionens helligste sted. Caodaiismen er en ganske ny religion som hevder å fange opp det beste fra alle religioner (og vitenskap) og har blant annet Victor Hugo og Sun Yatsen som sentrale profeter. Cu Chi-tunnellene var et tunnellsystem bygd av Vietcong under den amerikanske krigen for å gjemme seg og frakte materiell og soldater fra grensa til Kambodsja til områdene nærmere Saigon/Ho Chi Minh-byen.
Dette blei et ganske langt innlegg så jeg avslutter her. Håper dere alle har det fint.
Øyvind
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar